Argumentasjonsguiden

Mangfold skaper kvalitet, kreativitet og økt fortjeneste. (1) (2) (3) Et mer inkluderende kulturliv bidrar til flere kunstnere, en større bredde av stemmer og perspektiver og flere talenter å velge mellom. Tenker vi ikke på mangfold, går vi glipp av talent.

Og booker vi egentlig bare på bakgrunn av kvalitet? Er det ikke noen andre ting som er med på å avgjøre? Hva man selv er vant med, ens eget nettverk og egen smak? Kvalitet er ikke objektivt. Hva vi ser på som god kunst og kultur, er ofte formet av normer og egne erfaringer.

Kulturloven fremmer mangfold. Offentlige kulturaktører, og de fleste som mottar offentlige tilskudd til kulturaktivitet, er forpliktet til å tilrettelegge for mangfold. Og er en ensartet line-up eller stab måten vi sikrer kvalitet på?

Hva gjør kunsten god og interessant? Maktstrukturer påvirker hva kunst og kvalitet er. Ulike mennesker har ulike opplevelser av hva som er relevant. Hvis en homogen gruppe mennesker får definere hva som er god og interessant kunst, går vi glipp av et mangfold av uttrykksformer og kunstnere.

Kunsten kan inspirere, bevege og gi lærdom om oss selv og omverden. Da er det viktig at kulturlivet oppleves som tilgjengelig og inkluderende for alle, slik at vi kan oppleve kunst og kultur med mange ulike perspektiver. Et større mangfold av kunstnere og kunstneriske uttrykk vil gi flere mennesker noe å kjenne seg igjen i.

At det er færre kvinner i musikkbransjen, og spesielt på topplistene, tyder på at det ikke er like lett for kvinner å lykkes i bransjen. Tenk på hvordan kvinners rolle i samfunnet har endret seg gjennom århundrene. At kvinner i dag kan delta i kulturlivet, og i yrkeslivet for øvrig, er fordi vi har bygget ned barrierer i samfunnet som har hindret kvinner i å delta. Kvinner er fortsatt mer utsatt for seksuell trakassering og møter sexistiske holdninger og kommentarer. Vi må fortsette å jobbe for at flere gode musikere skal få slippe til og skape ny, spennende musikk.

Mange ser ut til å tro at kvotering betyr å velge hvilken som helst kvinne eller minoritetsperson uten krav om kvalifikasjoner. Denne typen argumentasjon avslører en forutinntatt holdning om at underrepresenterte grupper ikke er gode nok.

Når Balansekunst oppfordrer til bedre representasjon av kvinner og minoriteter i kunst og kultur, etterlyser vi et grundigere arbeid for å løfte blikket, lete og se flere talenter.

Nettverkskultur i en hvit og mannsdominert bransje skaper barrierer for personer med andre identiteter. Mennesker trekkes mot folk som ligner en selv. Er vi ikke bevisst på dette, kan vi gå glipp av samarbeid med folk med annen kunnskap og andre egenskaper enn vi selv har.

Kvalitet er ikke én ting. Kulturfolk bør tenke over hvordan både eget nettverk og egen smak er begrenset. Den evige diskusjonen om kvotering versus kvalitet er derfor en avsporing.

Balansekunst ønsker seg et kulturliv med mange forskjellige kulturuttrykk og med representanter fra hele befolkningen. Derfor trengs et bevisst arbeid for å unngå å alltid velge det vante. Vi kan for eksempel sette mål om bedre representasjon der vi jobber, forsøke å utvide hvem vi samarbeider med, eller reflektere over hvordan kvalitet kan bety ulike ting for ulike mennesker.

Noen bruker begrepet «å være kvotert inn» som om det betyr at personen ikke er kvalifisert for jobben. Men det er ikke det kvotering handler om. Kvotering er et verktøy som veier opp for ubevisste fordommer og biaser som til sammen skaper barrierer for minoritetsgrupper. Mennesker trekkes ubevisst mot folk som ligner en selv. Problemet med dette er at vi samtidig ubevisst velger bort andre. Slik opprettholdes sosiale sirkler og ujevn fordeling av makt og muligheter.

I Norge er det tillatt med moderat kvotering når det finnes en dokumentert underrepresentasjon av en gruppe – for eksempel menn, kvinner, flerkulturelle personer, personer over 50, skeive eller personer med funksjonsnedsettelser. Ved moderat kvotering vurderes kandidater på helt vanlig måte etter formelle kvalifikasjonskrav. I tilfeller der to eller flere kandidater har like kvalifikasjoner, kan man velge en kandidat som bidrar til å forbedre kjønnsbalanse eller representasjon.

Erfaringer, nettverk og perspektiver som man har i kraft av å være minoritet eller et underrepresentert kjønn, kan bidra positivt i staben. Med moderat kvotering ansetter man alltid kvalifiserte søkere, som i tillegg har kompetanse som kan gi staben nye perspektiver.

Tiltak for bedre representasjon er ikke en tjeneste til underrepresenterte grupper. Det er et opprydningstiltak i et arbeidsliv preget av ujevne maktforhold.

Ofte er diskusjoner om kvotering et unødvendig sidespor. Balansekunst er opptatt av mangfoldsbevisst rekruttering, booking og utvalgsarbeid. Det innebærer at man er bevisst på bias og likestillingsbarrierer og ser verdien av ulike personers perspektiver, nettverk og kunstneriske uttrykk.

Vi bør reflektere over hvordan vi bevisst eller ubevisst definerer kompetanse og kvalitet. Kan mangfoldskompetanse eller det å ha kunnskap om, erfaringer fra og nettverk i minoritetsmiljøer være en etterspurt kompetanse i vurderingen? Kan det å jobbe med andre kunstneriske uttrykk tilføre programmet noe interessant? Kan et program som speiler befolkningen, gjøre oss mer aktuelle for nye publikumsgrupper?

Å rekruttere eller booke mangfoldig handler ikke om å «kvotere inn». Det handler om å fri seg fra bias og et smalt og ekskluderende kvalitetsbegrep, og om å inkludere en større bredde av kompetanse og kunstneriske uttrykk.

Positiv særbehandling, eller kvotering, kunne vært diskriminerende om alle var helt likestilte. Men mange må navigere i et arbeidsliv preget av barrierer.

Både minoritetspersoner og majoritetspersoner er godt ivaretatt i lovverket. Tiltak for likestilling skal gjøres på en måte som ikke skaper uforholdsmessig ulempe for majoritetsgrupper. Forholdet mellom effekten som tiltakene for likestilling har, og hvor inngripende tiltakene er for personer som ikke omfattes av kvoteringen, må samsvare.

Det er ikke lov med radikal kvotering i Norge. Det vil si at det for eksempel ikke er lov med faste, lønnede stillinger som er øremerket ett kjønn eller en minoritetsgruppe.

Dersom det finnes dokumenterte eller dokumenterbare ulemper eller barrierer som rammer grupper i samfunnet, kan vi bruke positiv særbehandling for å veie opp for disse. I noen tilfeller kan vi benytte oss av positiv særbehandling fordi mangfoldig representasjon vil ha betydning for tjenestetilbudet for dem som skal betjenes av disse personene.

For eksempel brukes positiv særbehandling i Norsk Filminstitutt, Talent Norge og Norsk Tippings utviklingsprogram UP 2.0. Særbehandlingen retter seg mot filmskapere med innvandrerbakgrunn, urfolkstilhørighet og/eller funksjonshemninger. Fordi disse gruppene er underrepresentert i filmfeltet, kan man gjøre positive særbehandlingstiltak. Fordi UP 2.0 er et mentorprogram, og ikke en fast stilling, regnes ulempene ved å utelukke majoritetsgrupper som forholdsmessige.

Målet med likestillingsarbeid og kvotering er at de ansatte i bransjen skal speile mangfoldet som finnes i samfunnet. Alle bør ha interesse av en bransje som har et bredere nedslagsfelt, økt lønnsomhet og som representerer samtida.

Er det få kvinner og minoriteter innenfor feltet eller sjangeren du jobber med? Da er det vanskelig å oppnå god representasjon og 50/50 kjønnsbalanse over natten. Men ikke la dette bli en unnskyldning for lite mangfoldige programmer eller staber.

Når vi jobber for å veie opp for likestillingsbarrierer ved å lete etter og heie frem underrepresenterte grupper, kan det gi personer fra overrepresenterte grupper tøffere konkurranse. Tiltak for likestilling skal styrke underrepresenterte grupper og bidra til bedre representasjon, uten å skape en uforholdsmessig ulempe for majoriteten. Hva betyr det i praksis? Jobb mot målet litt etter litt.

Hvis vi lar en 80/20 kjønnsfordeling i feltet bli en rettesnor for å lage programmer med 80/20 kjønnsfordeling, vil vi videreføre og forsterke underrepresentasjon. Hvis vi booker 50/50 i felt med svært lav kvinneandel, vil dette medføre tøffere konkurranse for mannlige utøvere – kanskje uforholdsmessig tøff konkurranse? Om du booker 70/30, er du med på å skape endring uten at ulempene blir urimelig store for majoriteten. At underrepresenterte grupper får noe mindre konkurranse, er for å bøte på strukturelle barrierer og ulemper disse gruppene ellers har, som mangel på forbilder og nettverk.

Når vi gjør plass til noen nye utøvere fra underrepresenterte grupper, er vi med på å skape rollemodeller. Slik er vi med på å skape endring over tid. Programmer og kulturtilbud som i større grad speiler hele befolkningen, vil ha stor effekt på likestillingen i samfunnet.

Når man jobber med rekruttering, bør man ha klart for seg hvorfor det er verdifullt med et mangfold av personer i staben. Det er ikke fordi mangfold ser bra ut, men fordi ulike perspektiver er nyttig for bransjen, og fordi skjeve maktforhold i samfunnet gjør at vi må jobbe aktivt for å bygge ned barrierer.

En person skal ikke ansettes kun på grunn av hudfarge eller funksjonsevne – det er ulovlig etter norsk lov. Personen skal ansettes fordi hen kan bidra med erfaringer og perspektiver som bedriften eller organisasjonen trenger. Et mangfold av personer i sentrale posisjoner og stillinger vil kunne tiltrekke seg oppmerksomhet og tillit fra en bredere gruppe i samfunnet.

Mangfoldsbevisst rekruttering handler om å se, forstå og verdsette både den generelle kompetansen en kandidat har, og tilleggskompetansen hen har på grunn av sin identitet og sine erfaringer.

Hvis du har en familie med god økonomi som et sikkerhetsnett, er det gjerne lettere å velge økonomisk usikre karriereveier i kulturlivet. Mange som har innvandret til Norge fra ikke-vestlige land, spesielt folk som har kommet som flyktninger, har ikke et økonomisk sikkerhetsnett. Det er lett å forstå hvorfor mange innvandrere ønsker en godt lønnet jobb med trygge rammer for sine barn.

Mange som er oppvokst i velstående hjem, har ikke bare bedre økonomiske forutsetninger, men ofte har de også vært mer på teater, opera og museer i oppveksten. Kanskje familiemedlemmer eller venner av familien jobber innenfor kulturlivet.

Det er nyttig å forstå betydningen av økonomisk og kulturell bakgrunn. Den innsikten må imidlertid ikke brukes som en unnskyldning for å ikke jobbe med mangfold. I stedet bør vi se på hvilke tiltak vi kan gjøre for å gi alle barn og unge samme kjennskap til karrieremuligheter i kultursektoren og for å rekruttere bredere eller på nye arenaer.

Å jobbe for mangfold og likestilling i kulturlivet er ikke til hinder for kunstnerisk frihet. Tvert imot gir det muligheten til å legge til rette for gode kunstneriske prosesser for alle.

Og hvem sin frihet snakker vi om? Når kvinner og minoritetsgrupper holdes utenfor kulturlivet, gir dette også mindre frihet. Frihet er både frihet til og frihet fra. For eksempel, frihet til å skape kunst under gode arbeidsvilkår, og frihet fra diskriminering og seksuell trakassering.

For å sikre fri kunst og kultur må vi bryte ned barrierene som skaper ufrihet for enkelte grupper, og vi må inkludere flere stemmer.

Diskusjoner om mangfoldsarbeid i kulturlivet ender ofte opp som en pekelek. For å skape endring må vi jobbe aktivt på alle nivåer, i stedet for å plassere ansvaret hos andre.

Mange deler av kulturbransjen er hvit og mannsdominert. Makt og muligheter har lett for å reprodusere seg, spesielt i en nettverksbasert bransje. Prisutdelingene påvirkes av radio, TV og salgs- og strømmetall. Salgstall påvirkes av radio, TV, kulturjournalistikk og booking. Folk sjekker ut og strømmer det de skal se på festivaler og kulturhus, det de leser om i avisa, og det de hører på radio. De som strømmes mye, får igjen økt synlighet og nomineres, strømmes og bookes enda mer.

Bookere sier ofte at det er få kvinner og minoriteter å ta av, og de peker på kulturskolene og utdanningene. Kulturskolene kan derimot peke tilbake på en bransje med færre rollemodeller som kan inspirere jenter og minoriteter til å velge en karriere innen kultur.

Alle har, og bør ta, ansvar for representasjon og mangfold. Som bookingansvarlig har du en gyllen mulighet til å påvirke hvem som står på scenen. Som journalist kan du synliggjøre dyktige, underrepresenterte kunstnere og gjøre et bevisst arbeid for å unngå stereotype fremstillinger. Som leder kan du åpne dørene for kvalifiserte personer som ellers kunne blitt forbigått.

Se på bred representasjon som en forutsetning for godt arbeid, ikke som en bonus. Virksomheter jobber allerede med representasjon i form av ansettelser, booking og programmer, så dette er en del av kjernevirksomheten.

Har vi en bevisst tilnærming til representasjon, får vi bedre beslutninger, mer kreativitet, høyere engasjement fra publikum og et mer rettferdig og likestilt miljø for alle.

Å ikke satse på å nå ut til et mer mangfoldig publikum gjør at vi går glipp av betalingsvillige besøkende som gjerne ønsker å bruke penger på kultur, men som ikke opplever at det finnes et attraktivt kulturtilbud for dem. I et stadig mer mangfoldig samfunn må vi heller spørre oss: «har vi råd til å ikke satse på mangfold?».

Her bør vi snu perspektivet: At kulturlivet ikke er tilgjengelig for funksjonshemmede, er nok mye av årsaken til at denne gruppa er underrepresentert. Å fjerne fysiske hindre hos kulturarenaer er avgjørende for å tiltrekke flere funksjonshemmede kunstnere. Gjør vi ikke det, går vi glipp av talenter, og kulturlivet blir fattigere.

Det er dessverre vanlig at man først booker de mannlige artistene man ønsker å ha med, og deretter prøver å inkludere kvinnelige, skeive eller flerkulturelle utøvere. Har du problemer med å finne et større mangfold av utøvere, så har du sannsynligvis kontaktet dem for sent. Det er viktig å tenke på mangfold fra begynnelsen av for å sikre god representasjon.

Vi kan beundre og la oss inspirere av andre, uavhengig av om de ligner på oss selv eller ikke. Likevel, når vi ser at noen som ligner oss selv, oppnår suksess, kan det styrke troen på at vi kan oppnå noe lignende selv. Alle mennesker har et behov for å bli sett og forstått og for å kjenne seg igjen i kulturen som omgir oss. Dette er kanskje spesielt viktig for unge mennesker. Rollemodeller som ligner deg selv, kan vise at du ikke er alene i dine utfordringer, drømmer og ambisjoner. Det kan styrke selvtilliten og troen på deg selv, og motivere til å nå egne mål.

Da Norsk Publikumsutvikling undersøkte hvilket forhold unge med innvandrerbakgrunn i Akershus hadde til kommunens kulturinstitusjoner, var et av hovedfunnene at de opplevde å ikke høre hjemme der. Derfor trengs et mangfold av rollemodeller, slik at alle får samme mulighet til å speile seg i menneskene de ser, lytter til eller leser om, og til å føle seg hjemme i kulturlivet.

Valgene vi tar, påvirkes av miljø og kultur. Barn motiveres ofte til å ta tradisjonelle valg fordi de påvirkes av foreldrenes vaner og ubevisste holdninger. Å sørge for at barn har valgmuligheter som bryter med normer, betyr ikke at man kontrollerer eller bestemmer på vegne av dem. Å motvirke snevre kjønnsnormer handler om å gi barn og unge flere muligheter, ikke bare noen få.

Er kvinner virkelig mindre frempå? Eller er det slik at menn og kvinner møtes med ulike forventninger og reaksjoner, og at de påvirkes av dette?

En rekke studier viser at menn og kvinner som oppfører seg på samme måte, blir møtt med helt ulike reaksjoner. I Hans-og-Hanna-studien ble studenter ved Høyskolen Kristiania i Oslo bedt om å vurdere en fiktiv person. Alle fikk beskrevet samme person med samme historie og personlighetstrekk, men for halvparten av klassen fikk personen navnet Hanna, og hos den andre halvparten het personen Hans.

Mens kvinner vurderte Hans og Hanna likt, vurderte menn Hanna langt mer negativt enn Hans, til tross for at den eneste forskjellen mellom dem var navnet. Menn syntes Hans var en bedre forelder, og de ville heller drikke øl med ham, jobbe for ham og ha ham som mentor.

Denne studien, og flere andre, viser at det ikke er like lett for kvinner å ta plass. Kvinner forventes å være omsorgsfulle og milde. Når kvinner er tydelige, selvsikre og tar plass, blir det oftere oppfattet negativt. Dette er et eksempel på ubevisste holdninger og hindre som er vanskelige å få øye på.

Det er mange faktorer som påvirker hva vi tenker at er mulig å få til. Summen av mange små og subtile barrierer gjør det vanskeligere for kvinner og minoriteter å lykkes. Det kan for eksempel handle om fordomsfulle kommentarer, mangel på kreditering, mindre nettverk og færre rollemodeller.

At vi er vant til å se flere menn enn kvinner i offentlige roller, gjør at vi ofte legger merke til kvinnelige artister og kan tro at de er flere enn de er. Tall viser likevel at menn i stor grad dominerer musikkbransjen:

• I komponist- og utøverorganisasjonene TONO, GramArt og NOPA utgjør kvinner rundt 25 prosent av medlemsmassen, per 2022. Ser man på kvinneandelen blant medlemmer under 30 år er tallene langt bedre.

• Av Spotifys 50 mest spilte sanger i 2020, var 12 prosent av låtskriverne og 0,7 prosent av produsentene kvinner.

• På scenene til landets 20 største festivaler i 2022 var 27 prosent av artistene kvinnelige soloartister eller band bestående av kvinner.

Flere tall finnes under overskriften «Tall og statistikk».

Samisk kunst spenner over mange ulike stilarter og uttrykk og er like mangfoldig som all annen kunst. Flere av de mest anerkjente samiske kunstnerne i Norge regnes også for å være noen av landets største. Disse opererer innenfor ulike kunstfelt og med hver sine særegne uttrykksformer.

Ikke-samers forestillinger om samisk kultur er ofte basert på stereotypier og kan være farget av den flere hundre år lange undertrykkingen av vår samiske befolkning. Gjennom å gi dyktige samiske kunstnere plass til å vise kunsten sin kan vi bidra til å veie opp for generasjoner med urett, og samtidig øke bredden i kunsten vi formidler.

De rettighetene, velferdsordningene og holdningene som gir Norge en høy skår i FNs likestillingsindeks, har ikke kommet av seg selv. Det er resultatet av en målrettet rettighetskamp gjennom historien.

Vi må aldri ta fremskrittene for gitt. Kriminalisering av abort i amerikanske delstater og lhbt+-frie soner i Polen er eksempler på at rettigheter kan forsvinne med et pennestrøk. For å sikre de rettighetene som er oppnådd, og skape et mer likestilt samfunn, må vi fortsette å utfordre urettferdige strukturer.

Ofte stilles likestillingsutfordringene i Norge opp mot problemer andre steder. Noen ganger kan engasjementet for andre lands utfordringer fremstå ganske hult, for eksempel hvis noen kun snakker om vold mot kvinner i krig for å argumentere mot likestillingsarbeid i Norge, men aldri ellers.

Å påstå at vi ikke trenger å jobbe for likestilling i Norge fordi andre land har større likestillingsutfordringer, er et dårlig argument. Det ene utelukker ikke det andre.

Diskriminering og fordommer preger arbeidshverdagen til mange kunstnere og kulturarbeidere. Aktører i kulturlivet bør jobbe bevisst med å fremme likestilling og mangfold for å nå et bredt publikum, tiltrekke seg talenter fra hele befolkningen og henge med i tida.

Det sies at privilegier er når man tror at noe ikke er et problem, fordi det ikke er et problem for en selv. Har du full bevegelighet, tenker du kanskje ikke over at en inngang med trapper kan være et hinder for personer som bruker rullestol. Om du ikke selv rammes av rasisme, tenker du kanskje ikke over at det skjer med andre.

Arbeidet mot diskriminering handler ikke om å viske ut forskjellene mellom mennesker. Målet er at alle skal kunne delta på like vilkår, uavhengig av kjønn, etnisitet, seksualitet, kropp, funksjonsevne, alder og andre kjennetegn. At alle skal kunne bli møtt som mennesker – som unike individer – er målet med likestillingsarbeid.

Å hevde at vi ikke ser eller bryr oss om for eksempel kjønn og hudfarge, er ikke en effektiv strategi for å motvirke diskriminering. Ser vi ikke forskjellene, ser vi heller ikke forskjellsbehandlingen.

Å ikke måtte forholde seg til kjønn, etnisitet, seksuell orientering og funksjonsevne er et uttrykk for privilegier. Som heterofil trenger man ikke å komme ut av noe skap, forklare sin seksuelle orientering eller bekymre seg for om det er trygt å være seg selv i landet man skal feriere i. Når man derimot bryter med normene og kjenner diskriminering på kroppen, blir man i større grad nødt til å ta kampene. Da blir man nødt til å snakke om det.

Ofte assosieres rasisme med alvorlige tilfeller av hatkriminalitet, hatprat eller lignende. Men rasisme forekommer også i mindre tydelige former.

Rasisme trenger for eksempel ikke å være intendert. Norsk forskning viser at søkere med pakistanske navn har 25 prosent lavere sjanse for å bli innkalt til jobbintervju sammenlignet med likt kvalifiserte søkere med norske navn. Personer med synlig flerkulturell bakgrunn opplever oftere enn andre å bli stoppet av politiet. 22 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre oppgir at de har opplevd forskjellsbehandling i arbeidslivet det siste året. Dette til tross for at veldig få nordmenn vil omtale seg som rasister.

Å forstå rasisme som systemisk gjør det mulig å se hvordan fordommer, normer og forestillinger påvirker både samfunnet som helhet og individer som del av samfunnet. Den institusjonelle rasismen kan ikke bekjempes kun ved å oppfordre til å anmelde rasistiske handlinger eller ytringer.

Det kan være hyggelig å motta komplimenter på fest eller i lunsjen. Hvis man blir møtt med komplimenter på utseendet når man holder en presentasjon, eller i andre situasjoner der man ønsker anerkjennelse for innsatsen og ferdighetene sine, kan et fokus på utseende føles nedlatende.

Roller, relasjoner, maktforhold og kontekst påvirker hvorvidt oppmerksomheten er ønsket eller uønsket. De fleste er mer komfortable med et kyss på kinnet fra en kjæreste enn fra en leder. Det handler både om manglende gjensidighet og om at et ujevnt maktforhold kan gjøre det vanskeligere å si ifra og sette grenser. I tillegg har alle ulike grenser. Det som er OK for noen, er ikke nødvendigvis OK for andre.

Minst 5 prosent av gutter og menn har opplevd ulike former for seksuelle overgrep i Norge, anslår en gjennomgang av forskning og rapporter. Basert på nyere undersøkelser kan vi si at 10 prosent også er et realistisk tall. Oppfatningen om at menn ikke opplever seksuell trakassering og overgrep, handler snarere om manglende anerkjennelse av at menn kan utsettes for seksuell trakassering, fra både menn og kvinner. Mange menn mangler et språk for å snakke om slike erfaringer.

Kjønnsnormer gjør at det kan oppfattes som lite mandig å snakke om seksuell trakassering, særlig hvis det er knyttet til ubehagelige følelser. Myten om at menn alltid er interesserte og klare for sex, kan gjøre at menn opplever en forventning om å «måtte være med på det».

Flere av mekanismene som skaper sårbarhet for kvinner i kulturlivet, rammer også menn, slik som makthierarki, alkohol og midlertidighet.

Seksualisering av mannskroppen kan også sees i sammenheng med rasisme og undertrykkende mekanismer knyttet til «den svarte kroppen». Ofte snakker vi om hvordan kvinner seksualiseres gjennom et heterofilt mannlig blikk. På lignende vis skaper hvithetsnormen et «hvitt blikk» som seksualiserer ikke-hvite kropper, og som gjør at mange melaninrike mennesker møter seksualiserte fordommer.

Skeive menn kan oppleve en annen type seksualisering enn heterofile menn. Stereotype forestillinger om homofile menn som særlig seksuelt frigjorte kan gjøre skeive menn mer utsatt for seksuell trakassering.

Personer med nedsatt funksjonsevne er særlig utsatt for overgrep, deriblant seksuelle overgrep. Det innebærer at menn med nedsatt funksjonsevne er mer sårbare.

Alle kjønn kan oppleve seksuell trakassering, og alle kjønn kan trakassere. Statistikk viser at kvinner, og særlig unge kvinner, opplever mer seksuell trakassering. Dette forsterkes trolig av at seksuell trakassering muliggjøres av makt, og flere menn sitter i maktposisjoner enn kvinner. Antageligvis finnes det mørketall rundt menns opplevelser med seksuell trakassering, fordi det tydelige fokuset på kvinner i samtaler om temaet kan gjøre det vanskeligere for menn å snakke om sine opplevelser. Ved å snakke mer kjønnsnøytralt eller kjønnsmangfoldig om seksuell trakassering kan vi kanskje gjøre det lettere for menn å delta i samtalen.

Å kreve ordnede forhold er ikke å begrense den frie kunsten. Tvert imot, når man kan være seg selv og føle seg trygg, står man vel heller friere i sitt kunstneriske virke?

En rekke kjennetegn ved kulturlivet skaper risiko for diskriminering og seksuell trakassering, for eksempel svakt stillingsvern, tøff konkurranse, karismatisk lederskap og hierarkier. Noen vil kanskje mene at disse kjennetegnene gjør det interessant å jobbe i kulturlivet.

Konkurranse og prestisje er motiverende, frilansarbeid gir frihet og det å bryte med konvensjoner og normer ligger i kunstens DNA. Men det er mulig å la kunsten sprenge grenser og samtidig ivareta personlige grenser.

Det sies at scenekunstnere er den eneste yrkesgruppen som jobber under hengende last uten hjelm. Da bør den hengende lasten til gjengjeld være ekstra godt sikret. På samme måte må vi møte risiko for seksuell trakassering og diskriminering med sikkerhetstiltak som tydelige retningslinjer, varslingskanaler, økt bevissthet og åpen samtale om maktstrukturer.

Akkurat som vi må tilpasse samfunnet for funksjonshemmede ved hjelp av heis, lave dørterskler og digital tilgjengelighet, må vi også tilpasse kulturlivet og tilgang til kunstneriske opplevelser.

Kunst kan være mer enn det man er vant til. Rullestol kan være både et hjelpemiddel og et virkemiddel i dans. Man kan lage taktil kunst som kan berøres, og tilpasninger som større skrift, punktskrift og egen omvisning for blinde og svaksynte. Mennesker med hørselshemming kan ha med seg tolk på konsert eller et dansested. Tegnspråktolker som entusiastisk tolker en konsert på TV, kan noen ganger bli en del av fremførelsen. Døve og hørselshemmede kan også i noen tilfeller merke vibrasjonene fra musikk og oppleve kultur på den måten.

Alle er forskjellige, også babyer, foreldre og familier. Hvordan svangerskap, fødsel og barseltid påvirker en ny forelder er veldig individuelt. Ulike babyer og foreldre har ulike ønsker og behov. Vi bør unngå forventninger til nye foreldre, både forventninger om å være hjemme og forventinger om å være yrkesaktiv, og gi mest mulig støtte og valgfrihet.

Vi bør heller diskutere hvordan vi kan forbedre rammene rundt foreldre med utradisjonelle jobber, og hvordan arbeidssteder og arrangører kan tilpasse frilans- og turnélivet for kunstnere med omsorgsansvar. Barnepass på rideren, barnevakt med i crewet og barnevennlig tilpassing backstage, kan være nyttige grep for mange. Og stiller vi egentlig de samme spørsmålene til nybakte fedre? Ideer om hva mor og barn kan og bør gjøre, er ofte et uttrykk for utdaterte kjønnsnormer.

Der det finnes en forventning om at kvinner faller fra i kulturlivet når de får barn, finnes en tilsvarende forventning om at menn ikke blir påvirket i så stor grad av å bli foreldre. Men i dag er det både akseptert og forventet at menn skal være nærværende fedre.

Samtidig opplever mange menn jobben som svært identitetsskapende – i større grad enn rollen som far. Dette kan forklares med at arbeidslivet opprettholder forskjell mellom kjønnene: Der mødre statistisk sett jobber mindre (deltid), vil fedre kompensere for dette med å jobbe mer for å tjene penger.

Kulturlivet er kjennetegnet av mye «grenseløst» arbeid, som lange dager og turnéer. Menn som ønsker lang pappapermisjon, kan oppleve mindre aksept fra arbeidsgiver, nettopp fordi menn ikke forventes å sette karrieren på pause når de får barn, i like stor grad som kvinner. Det oppstår altså et krysspress der menn ønsker å være nærværende fedre og samtidig opplever at arbeidslivet forventer at de skal jobbe som før.

Likestillings- og diskrimineringsloven slår fast at manglende tilgjengelighet er diskriminerende. Flere kulturarenaer er likevel ikke tilgjengelige, og mennesker med funksjonshemning blir nektet inngang eller skjenking i utelivet.

Mange tror ikke at diskriminering av funksjonshemmede skjer i Norge, og det tyder på at majoritetsbefolkningen mangler kunnskap om temaet.

Funksjonshemmede møter fordommer om at de er snille, lite truende og ikke så dyktige. Det er ikke forventet at funksjonshemmede skal delta på lik linje med andre.

Diskrimineringen og utenforskapet som funksjonshemmede møter, ville vi neppe akseptert at andre grupper ble utsatt for.

«Veldig ofte trekkes økonomi frem som grunn for manglende tilgjengelighet og universell utforming. Ville andre diskriminerte grupper godta at det trekkes frem at det er for dyrt om de skal delta som alle andre? Vi blir ofte møtt med irritasjon, at det er vi som er vanskelige, når vi ikke slipper til», forteller Norges Handikapforbunds Ungdom.

Norge har en stor og relativt velstående middelklasse. Det gjør at man kan glemme at det også finnes fattigdom i landet. Kulturloven sier at offentlige virksomheter har ansvar for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturtilbud, slik at alle har mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Det betyr at også folk med mindre penger skal ha tilgang til kulturtilbud, og at kostbare produksjoner kan finansieres gjennom det offentlige.

Når vi fremmer perspektivene til én gruppe, bør vi huske på alle som utgjør denne gruppa. Hvis vi glemmer å inkludere for eksempel funksjonshemmede, melaninrike eller skeive damer når temaet er kvinner, snakker vi egentlig om en avgrenset og ofte privilegert gruppe kvinner. Med en interseksjonell tilnærming tar man høyde for at alle er mange ting samtidig: Alle har blant annet en kjønnsidentitet, en alder, en seksuell orientering og en hudfarge.

Alle kvinner har noe til felles, men kvinner er også ulike. Når vi snakker om for eksempel kvinner og kvinnekamp, må vi ta høyde for disse forskjellene.

Vi hører stadig om folk som kjenner på at de ikke kan si noe lenger, og som føler seg kneblet under en politisk-korrekthetskultur. Det kan oppleves som om det kun er «den undertryktes» erfaring som gir et legitimt taleståsted. På den andre siden setter majoritetens erfaringer ofte en falsk standard for hva som kan være krenkende.

Det er lettere for heterofile å si «det var bare en morsom homovits». For skeive kan homovitsen være én av veldig mange. Dersom punchlinen spiller på de samme fordommene som man møter i arbeidslivet, eller de samme holdningene som gjør at man er utrygg på vei hjem – da er det ikke like moro.

Når vi diskuterer, går vi inn i ordskiftet med ulike erfaringer og perspektiver. At vi ser verden fra ulike ståsteder, kan gjøre det vanskelig å snakke sammen. Den diskrimineringen noen opplever, ser ikke andre. Vi gjør lurt i å forsøke å forstå hvilke erfaringer den andre parten har. Det gjelder begge veier – for både majoritets- og minoritetspersoner.

Tenk over: Er det forskjell på hvordan denne diskusjonen påvirker deltakernes liv? Hvis diskusjonen er mer som en teoretisk øvelse for deg selv, mens motparten frykter for sine rettigheter, da bør du lytte litt mer enn du snakker.

Mange kan nok føle seg på utrygg grunn når det blir snakk om mangfold og antidiskriminering. Mange er usikre på hvilke ord de skal bruke. Vi blir redde for å si noe feil, og det kan føles vanskelig å delta i samtaler der det dukker opp begreper vi ikke kjenner til.

Vær åpen for å lære. Dukker nyord opp i samtale med andre, kan du rett og slett spørre om hva det betyr. Sjansen er stor for at flere lurer på det samme.

Man kan også lese seg opp. Ofte er svaret vi leter etter, bare et nettsøk unna. Det går også an å rådføre seg om god språkbruk hos foreninger og organisasjoner.

Så lenge du mener godt og er villig til å lære, skal det være takhøyde for å trå feil innimellom. Samtidig bør det være rom for å gi tilbakemeldinger. Det er lett å bli defensiv når man blir korrigert, men vi kan også se på konstruktive tilbakemeldinger som en mulighet til å lære og utvikle seg. Det trengs i kampen for likestilling.

Når man blir glemt, forbigått eller overkjørt. Det kan også handle om at ens evner eller kompetanse blir usynliggjort ved at man blir undervurdert eller møtt med en nedlatende tone.

Når man blir hånet og gjort til latter for den man er, eller arbeidet man gjør. Det kan dreie seg om vitser på ens bekostning eller spøkefulle og nedsettende kallenavn.

Når informasjon deles selektivt, for eksempel i grupper der ikke alle er inkludert.

«Damned if you do, damned if you don’t». Enten er du for passiv, eller så er du for pågående. Også kalt dobbeltstraffing.

Når man får uforholdsmessig mye kritikk for noe man har sagt eller gjort. Det kan skje gjennom ydmykelser, blottstillelse og ærekrenking.

Stråmannsargumentasjon vil si å tillegge andre personer meninger de ikke har, og på den måten avlede samtalen. Feminister kan ofte høre argumentet «kvinner og menn kan jo aldri bli helt like». Dette er et stråmannsargument fordi det tillegger likestillingssaken en hensikt den ikke har (å gjøre kvinner og menn helt like). Samtalen blir avledet ved at man må bruke tid på å svare «nei, selvfølgelig skal ikke kvinner og menn bli helt like» i stedet for å diskutere det opprinnelige temaet.

Mistenkeliggjøring kan ligne på stråmannsargumentasjon, og går ut på at man tillegger enkeltgrupper følelser og motiver de ikke har, eller overdriver disse. For eksempel: «feminister er så sinte» eller «nå drar du minoritetskortet». Blir man beskyldt for å ha overdrevne følelser, kan man fort bli irritert og opphisset. Da blir det vanskeligere å forsvare seg og å ha en god diskusjon.

«Hvorfor skal vi bry oss om kvinners stilling i Norge, når jenter i mange land blir nektet skolegang?» «Er det ikke et i-landsproblem å mase om mangfold i det norske kulturlivet?» Relativisering handler om å sette likestillingskamper opp mot hverandre for å delegitimere de «minst alvorlige» sakene. Dette brukes ofte for å spore av samtalen for å slippe å svare for urettferdighet. At problemet man peker på, ikke er det eneste som finnes i verden, gjør ikke det aktuelle problemet noe mindre.

Når man forsøker å sette motdebattanten ut av spill med avbrytelser eller avsporinger.

Når noe man selv oppfatter som en viktig kamp for rettferdighet, blir snudd til å fremstå som noe negativt. «Det er så politisk korrekt», «den urbane #metoo-eliten» eller «typisk venstrevridde feminister». Slike faste vendinger skaper en dramatisk tolkning av virkeligheten som det kan være vanskelig å svare for i en diskusjon.

Tåkelegging er å bruke et språk som er så komplisert eller utydelig at andre ikke forstår noen ting. Svada, som det også heter. Fremmedord og komplisert setningsoppbygging kan høres imponerende ut, men er egentlig bare tull.

Klassikeren innen tvetydigheter er et kompliment som egentlig ikke er et kompliment likevel. «Du er ikke så verst på trommer til å være jente». Sagt med et smil kan det høres hyggelig ut, men under ligger antagelsen om at kvinner ikke er like dyktige som menn.