Balansekunsts innspill til representantforslag om kulturkanon

I november leverte Balansekunst et skriftlig innspill til Familie- og kulturkomiteen om Representantforslaget om å nedsette et utvalg som skal utarbeide en norsk kulturkanon (Dok 8:26 S).

Foto: Julie Hrncirova

Til Familie- og kulturkomiteen,

Balansekunst takker for muligheten til å komme med innspill til representantforslaget om å etablere en norsk kulturkanon.

Balansekunst er et nasjonalt ressurssenter og en medlemsforening som samler kulturlivet i et felles arbeid for likestilling og mangfold. Som en uavhengig og samlende aktør gir vi kulturfeltet kunnskap, verktøy og støtte i arbeidet for en tryggere og mer tilgjengelig bransje. Vi frykter at en statlig definert kulturkanon vil begrense et rikt og levende kulturliv. Snarere enn å styrke fellesskapet, vil en kanon legge føringer som forsterker eksisterende skjevheter i kulturlivet, og på denne måten fortsette å holde minoriteter utenfor.

En kanon sementerer skjevhetene i kulturlivet

Norsk kulturarv er i stor grad formet av de som har hatt tilgang, ressurser og posisjon til å skape og formidle kunst. Kvinnelige kunstnere, kunstnere med funksjonsnedsettelser, samiske kunstnere, og skeive kunstnere ble lenge sensurert og utestengt. Mange møter fremdeles diskriminerende barrierer i dag.

Strukturene som har holdt mange utenfor, har samtidig formet hvilke uttrykk som har blitt bevart og løftet fram som viktige i kulturhistorien – og hva som i dag anses som kvalitet. Når mange kunstnere aldri har fått mulighet til å skape eller bli sett, er utgangspunktet for en kulturkanon allerede skjevt. Hvis målet er å bygge en felles identitet, er en kulturkanon derfor et lite hensiktsmessig virkemiddel. Ved å løfte frem en versjon av kulturarven som bare speiler en del av befolkningen, vil en kulturkanon i stedet skape avstand og utenforskap for dem som ikke kjenner seg igjen.

Kulturkanon svekker ytringsmangfoldet

I et demokrati må staten være varsom med tiltak som rangerer kulturuttrykk. Kunst er ytringer, og kulturpolitikken bør legge til rette for bredde, ikke peke ut hvilke ytringer som er viktigst. Norge mangler ikke ordninger for å bevare og løfte kulturarven. Det skjer allerede gjennom museer, arkiver, biblioteker, digitaliseringsarbeid, læreplaner, forskning og formidling. En statlig kanon tilfører derfor ingen ny faglig funksjon. Den konsentrerer definisjonsmakten hos noen få, på bekostning av mangfoldet av stemmer og fagmiljøer.

En politikk med mål om å bygge fellesskap, må ta utgangspunkt i at fellesskapets mangfold er en styrke. Da er det nødvendig å dyrke hele bredden som utgjør norsk kultur. Dette er avgjørende for å bevare et fritt kulturliv.

Å utarbeide en statlig standard for hvilke norske kunstverk som er viktigst, er å ignorere hvor sammensatt kulturlivet alltid har vært, og hvor ujevnt makten har vært fordelt i feltet. En kulturkanon vil binde kulturarven til utvalgets forståelse, som uunngåelig er formet av egne erfaringer, preferanser og perspektiver. Det gir oss nødvendigvis et smalt grunnlag for å definere hva som skal representere alle, og vil i praksis fungere som en normering av kultur og kvalitet fra staten.

En kulturkanon vil bidra til polarisering og utenforskap

Det er positivt at forslagsstillerne løfter fram kunstens betydning i en tid med økende polarisering og behov for styrket fellesskap. Men en statlig kanon vil etter all sannsynlighet få motsatt effekt. Selve formålet med en kulturkanon er å løfte frem enkelte verk og uttrykk som viktigere enn andre. Dette innebærer samtidig å signalisere hva som ikke anses som viktig nok til å være en del av den nasjonale fortellingen. I et kulturliv hvor mange grupper allerede er underrepresentert og møter vedvarende barrierer, blir konsekvensene særlig alvorlige. De som ikke ser sine erfaringer og uttrykk representert, risikerer å bli ytterligere marginalisert.

Erfaringer fra Sverige underbygger dette. Arbeidet med den svenske kulturkanonen utløste konflikt omkring identitetspolitikk, hvilke uttrykk som ble vurdert som “svenske nok” og hvem som anses å høre til. Kritikken pekte særlig på at kanonen gav størst plass til tradisjonelle majoritetsuttrykk, mens marginaliserte uttrykk forble underrepresentert. Prosessen viser hvordan en kulturkanon styrker eksisterende makthierarkier, snarere enn å være et verktøy for å bygge fellesskap.

Feilslått bruk av kulturmidlene

Kulturlivet står i en sterkt presset økonomisk situasjon, og signalene fra politiske myndigheter er at dette vil vedvare. I et slikt landskap må ressursbruken vurderes nøye, og nye tiltak kunne forsvare både kostnadene og effekten. I en tid der kulturlivet trenger målrettede og styrkende tiltak, fremstår en kulturkanon som en uforsvarlig prioritering. Den vil binde opp sårt tiltrengte midler i et tiltak som primært har symbolsk verdi, uten å ta for seg de reelle utfordringene norsk kulturliv står i. Når kulturkanon i tillegg vil undergrave målene i kulturlova, som mangfold, deltakelse og kunstnerisk frihet, er tiltaket et uhensiktsmessig kulturpolitisk virkemiddel.

Balansekunst vil derfor oppfordre Familie- og kulturkomiteen til å legge frem en negativ innstilling til forslaget om å etablere en norsk kulturkanon.

Vil du sende inn eget innspill?

Familie- og kulturkomiteen tar imot skriftlige innspill i behandlingen av representantforslaget om norsk kulturkanon. Dersom du ønsker å bidra med dine perspektiver, kan du sende skriftlig innspill til Stortinget innen 12. desember 2025.