Balansekunst i Berlin: Musikeryrket, familieliv og omsorgsansvar

Hva skal til for at musikere skal kunne få barn og fortsette i bransjen? Under den nordisk-tyske konferansen «Beyond the Stage» snakket vi om hva som gjør det vanskelig i dag, og hva bransjen kan gjøre bedre.

I panelet “Caregiving and Parenthood” snakket Paulina Dubkov fra Balansekunst om hvordan arbeidsvilkår kan bli barrierer og hva som skal til for å bygge dem ned. Foto: Selina Leimu / Nordische Botschaften

Mange musikere forteller at det er vanskelig å kombinere omsorgsansvar med en karriere i musikkbransjen. For mødre kan det være ekstra krevende. Utfordringene handler både om arbeidsvilkår, tilrettelegging og forventningene man møter når man får barn.

Når arbeidsvilkår blir barrierer

I mange deler av bransjen forventes stor fleksibilitet og tilgjengelighet. Musikere skal helst kunne jobbe kvelder og helger, reise når jobben krever det og stille på kort varsel. Arbeidsmengden varierer, og inntekten likeså.

Det kan være vanskelig å kombinere med omsorgsansvar uten å gjøre noen tilpasninger. Barnehagen stenger til et bestemt tidspunkt, barn blir syke, og det er ikke alltid mulig å reise bort eller ta en jobb på noen dagers varsel.

Samtidig er konkurransen om jobbene er stor, og nye oppdrag avhenger ofte av relasjoner, omdømme og at man kan stille opp. Når man vet at andre kan ta over, kan terskelen bli høy for å be om noe annet enn det som allerede er planlagt. Særlig hvis man er redd for å bli oppfattet som vanskeligere å bruke neste gang.

Fravær kan også få følger utover jobben man går glipp av der og da. Er man ikke med på en plateinnspilling, er det ikke sikkert man blir tilbudt turnéjobben etterpå. En vikar kan bli spurt igjen, eller et kor kan fortsette med den som tok over. Også sosiale arenaer kan ha betydning for hvem som blir koblet på nye samarbeid og oppdrag.

For foreldre som skal ut i permisjon, kan det derfor være vanskelig å vite hva som venter når de kommer tilbake. For noen kan usikkerheten skape et press om å være tilbake i jobb før de er klare.

Hjelper det å rekruttere unge kvinner til musikkbransjen hvis vi ikke legger til rette for at de kan fortsette i yrket som mødre? spurte Paulina Dubkov fra talerstolen.

Foto: Selina Leimu / Nordische Botschaften

Fleksibilitet på bransjens premisser

Omsorgsansvar kan gjøre at man trenger mer forutsigbarhet, færre reisedager eller andre arbeidstider. Samtidig er musikkbransjen allerede vant til å være fleksibel: Arbeidstider flyttes, besetninger endres og turneer planlegges om. Den samme fleksibiliteten kan også brukes når folk får barn eller andre omsorgsbehov.

For mange oppleves likevel fleksibiliteten som skjevfordelt. Musikeren forventes å tilpasse seg jobben, mens det ikke alltid er like mye rom for tilpasninger andre veien. Når omsorg blir behandlet som et privat ansvar og tilrettelegging som noe ubeleilig, blir det fort den enkelte familie som må få alt til å gå opp.

Da kan foreldrene sitte igjen med kostnaden og risikoen når arbeid og omsorg ikke passer sammen: å finne barnepass, dekke ekstra utgifter, takke nei til oppdrag – eller finne et yrke med mer forutsigbare rammer.

Våren 2026 bidro Balansekunst til utstillingen «The Sound of Courage – Music and Equality in the Nordic Countries», som står hos de nordiske ambassadene i Berlin til 4. oktober 2026.

Fra gode eksempler til vanlig praksis

For ansatte har arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven ansvar for å tilrettelegge arbeidet ut fra den enkeltes forutsetninger og livssituasjon. De fleste musikere jobber uten fast ansettelse, som frilansere, selvstendig næringsdrivende eller på korte kontrakter. Da finnes det ikke nødvendigvis en fast arbeidsgiver med det samme ansvaret, og løsninger må ofte avtales fra oppdrag til oppdrag.

Noen arbeidsgivere og arrangører er allerede gode på å tilrettelegge for foreldre. De planlegger i god tid, unngår unødvendig kort varsel, tilpasser arbeidstid når det er mulig og legger til rette for barnepass eller at en omsorgsperson kan være med på turné. Men gode løsninger kan ikke avhenge av den enkelte arrangør eller oppdragsgiver. Tilrettelegging må bli vanlig praksis i bransjen.

Et godt sted å starte er å få tilrettelegging inn i virksomhetens egne rutiner. I vår mal for likestillingstiltak finner dere tekst og rutiner dere kan tilpasse til egen virksomhet.

Også må politikken gjøre sitt: Arbeidsgivere og arrangører trenger rammer og økonomi som gjør det mulig å tilrettelegge, mens musikere trenger et sikkerhetsnett som fungerer. Sosiale rettigheter må gjelde for alle, uansett arbeidsform.

Kjønnsnormer skaper barrierer for kvinner

Når kvinner fortsatt er i mindretall i musikkbransjen, må vi se både på barrierene som gjør det vanskelig å komme inn, og på dem som gjør det vanskeligere å bli værende.

Omsorgsansvar gjelder alle kjønn, men mødre møter ofte andre og sterkere forventninger enn fedre. Graviditet, fødsel og amming skaper egne behov. Mødre kan også forventes å ta mer ansvar hjemme, samtidig som de raskt skal kunne jobbe som før.

Valgene mødre tar rundt jobb og familieliv blir dessuten ofte vurdert annerledes enn fedres. Skal du fortsette å turnere? Det kan ikke være trygt for barnet? Bør du ikke være hjemme? Hvem passer barnet når du er borte?

Ideer om hva mødre og barn kan og bør gjøre, er ofte et uttrykk for utdaterte kjønnsnormer. Les mer om kjønnsnormer, motforestillinger og hvordan vi kan møte dem i Argumentasjonsguiden.

Nye foreldre bør få mest mulig støtte og valgfrihet, ikke forventninger om å være hjemme eller jobbe som før. Samtidig må bransjen se på hvordan frilans- og turnélivet kan fungere bedre for kunstnere med omsorgsansvar.

Spørsmålet bør ikke være om nybakte foreldre kan fortsette å jobbe i kulturlivet, men hvilke rammer som gjør det mulig.

Takk til Norges ambassade i Berlin for invitasjonen og til alle som bidro i samtalene om likestilling musikkbransjen.

Foto: Selina Leimu / Nordische Botschaften