Kronikk i Ballade.no: — Hva slags kulturliv stemmer vi for, egentlig?

Kulturens fravær har vært et av valgkampens største varselslamper og nå er det kritisk å innse hva som kan stå i fare, skriver Joakim Aadland.

Foto: Julie Hrnčířová

Kultur har fått lite plass i denne valgkampen. Det er ikke nytt. Likevel er kulturlivet noe av det som vil påvirkes aller mest av valgets utfall. Til tross for at kultur ikke har blitt diskutert i valgkampen vet vi det er et av de viktigste valgene for kulturlivets vilkår på lenge, og vi kan ikke få sagt det nok.

To scenarier ligger foran oss. Valgresultatet kan gi oss en levedyktig og mangfoldig kultur i hele landet, eller et fattigere kulturliv, tilgjengelig bare for en del av befolkningen.

Et kulturliv med mindre å gå på

Den ene veien innebærer kutt. Noen partier har foreslått nedskjæringer på 15–20 prosent i bevilgningene til kunst- og kulturformål. Ikke som krisetiltak, men som prinsipp. 15–20 prosent kutt tilsvarer mellom tre og fem milliarder kroner. Det er årslønnene til tusenvis av kunstnere, teknikere, formidlere og administratorer.

Men også «nullvekst» har konsekvenser. Når budsjettene står stille samtidig som prisnivået stiger, får feltet i praksis mindre å rutte med hvert eneste år. Det er ikke nøytralt. Det er en langsom nedbygging og en sakte død. 

Hva betyr det i praksis?

Mindre bredde. Færre muligheter. At mange talenter aldri får sjansen fordi institusjoner ikke har råd til å tilrettelegge for kunstnere med funksjonsnedsettelser. At kvinner slutter som musikere når de blir mødre, fordi bransjen ikke kan sikre stabile rammer. At vi får oppleve færre ulike historier og perspektiver, og færre får se seg selv representert med gode rollemodeller i norsk kulturliv, fordi arbeidet for mangfold må vike i trange budsjetter.

Ikke nødvendigvis tomme scener. Men stillere og mindre mangfoldig.

Et kulturliv med mer rom for alle

Den andre veien er en drøm om et lite hjørne av statsbudsjettet. Det handler ikke om å gi kulturen en diger bit av kaka. Det handler om å styrke feltet med noen milliarder– nok til å gjøre det tryggere å være frilanser, gi kunstnere mulighet til å skape i hele landet og sikre inntekt for dem som sikrer kulturarven vår. 7 av 10 nordmenn ønsker å beholde eller øke den offentlige støtten til kunst og kultur, ifølge en ny Ipsos-undersøkelse. Så spørsmålet er ikke om folk vil ha et rikt kulturliv – men om politikken følger etter.

I denne virkeligheten eksisterer det grobunn for kulturlivet. Hvor kulturens plass i hverdagen fortsetter å la seg kjenne og være betydningsfull i demokratiet vårt. Der mangfolds- og likestillingsprosjekter ikke må konkurrere om én tilskuddspott i året. I dag er etterspørselen etter tiltak seks–sju ganger høyere enn det vi har penger til.

Det betyr større bredde, oppdrag for dem man sjeldnere ser, produksjoner med nye perspektiver, mer tilgjengelighet, flere møteplasser og et kulturliv som reflekterer hvem vi faktisk er.

Små beløp, store forskjeller

Kultur er ikke fritidspolitikk. Det er ikke pynt. Det er ytringsrom. Samfunnsbygging. Infrastruktur. Når pengene strammes inn, strammes mangfoldet inn med dem. Det er alltid det sårbare som ryker først.

Vi må tørre å si det som det er: Å sikre kulturens rammevilkår handler om vilje. Ikke om hva vi har råd til – men om hva vi velger å prioritere. Hele kulturbudsjettet utgjør 0,83 prosent av statsbudsjettet. Det er småpenger i det store regnskapet, men kroner og ører som kan gjøre hele forskjellen for en hel sektor.