Debattinnlegg i Nettavisen: — En fregatt koster mye. Å glemme kulturen koster mer.

Norge skal kjøpe nye fregatter. Fem–seks stykker. Tresifret milliardbeløp. Et av de største offentlige investeringene på 50 år. Jeg er ikke forsvarsekspert, men jeg forstår signalet: Når vi mener noe er viktig, finner vi pengene.

Foto: Mathias Skaset

Så hvorfor behandles kultur som pynt, når den i praksis er limet i hverdagen?

Allestedsværende kultur

Kultur er mer enn biennaler, bokbad og opera. Det er sangen i barnehagen og cellokonserten på sykehjemmet. Det er bibliotek som gir språk til den som nettopp har kommet til landet, og stillhet til den som ikke har det hjemme. Det er korpset, kultursenteret som faktisk holder åpent, den lokale scenen hvor noen tør å vise fram noe de har laget for første gang. Det er det Kulturrådet-støttede albumet på øret på vei til jobb og den NFI-støttede filmen du koser deg med på kvelden.

Kultur er overalt, vi merker det først ordentlig når det forsvinner, noe pandemien gjorde oss smertelig klar over. Når biblioteket kutter, scenen mørkner, kulturskolen blir for dyr, blir det færre suksesshistorier å trekke frem i politikernes festtaler. 

Regnestykket som ikke går opp

Kulturbudsjettet i fjor var rundt 24–25 milliarder kroner. Fregattpakken? 125 milliarder. Vi vet at dette ikke er samme kapittel i statsbudsjettet. Vi vet at verden er urolig. Poenget er ikke å stille forsvar og kultur opp mot hverandre, men heller at det ene ikke utelukker det andre. For når vi legger tresifrede milliarder på bordet, viser vi at politisk vilje finnes. Da er det merkelig at kultur – som vi bruker hver eneste dag, om det er på øret eller på skjermen, i hver eneste kommune – fortsatt behandles som noe vi «må se an».

La oss gjøre det ubehagelig konkret:
1 prosent av fregattpakken er en milliard. 0,1 prosent er hundre millioner. Små avrundingsfeil i en militær investeringsplan – men en dramatisk forskjell for kulturen der du bor. Med hundre millioner ekstra kunne vi styrket bibliotek, kulturskole og lokale kinoer samtidig. Med en håndfull promille mer hadde vi styrket de frie kunstnerne som tør å utfordre, gjort norske festivaler tilgjengelig for flere, gitt flere barn et instrument i hendene og sørget for at scenene ikke må velge mellom strømregning og honorar. 

Norske politikere er glade i suksesshistorier og gode rollemodeller. Men det er vanskelig å finne den neste solisten til Nasjonalballetten i distriktene om det ikke finnes andre tilbud der enn fotballbanen. 

«Kulturen får klare seg selv»

Mye i kulturen klarer seg selv, men grunnmuren – det som skal være tilgjengelig for alle, ikke bare de som har råd – trenger forutsigbar offentlig finansiering. Det er ikke luksus å sikre at barn kan gå på kulturskole uten å måtte flytte fjell av logistikk og penger. Det er ikke luksus å ha profesjonelle kunst- og kulturmiljøer i hele landet. Det er infrastruktur for et levende samfunn. Nå er det viktig å understreke at vi ikke ønsker å bekle folk i skam for å ikke «prioritere kultur». Det er forståelig at krig og geopolitikk, priser og renter overskygger mye annet. Poenget er snarere å minne om hvor skjør kulturøkonomien er og hvor mye vi kan miste om den nedprioriteres.

Ikke enten-eller. Både-og.

Vi trenger forsvar. Vi trenger kultur. Det ene sikrer grensene våre. Det andre bygger fellesskapet innenfor dem. Det er ulogisk å tenke stort om det ene og smått om det andre.

Kultur er et verktøy for demokratiet vi lever i. Eller som Kulturdirektoratet uttaler: Kunst bidrar til offentlighetens kapasitet til debatt og kritisk refleksjon.

Med andre ord, et levende kulturliv bidrar til vår forståelse for et stadig mer dramatisk verdensbilde preget av høye priser, renter, helse, krig og geopolitikk.

Så ja: Hvis vi har råd til fregatter, har vi råd til kultur. Hvis vi vil at barna våre skal arve mer enn betong, kabler og bekymringer, må vi sørge for at de også arver, sanger, historier, scener, bøker og steder som betyr noe.

Akkurat det kan vi faktisk bestemme oss for, også når vi stemmer i dette valget.

Tallene er allerede med oss: 7 av 10 vil beholde eller øke finansieringen –  på tvers av kjønn, alder, utdanning, bosted og inntekt. Med andre ord: velgerne er foran politikken.

Når vi vil, finner vi pengene. Kultur koster en brøkdel av en fregatt – men investerer vi også i den, styrker vi fellesskapet vi forsvarer.