Vil regjeringens forslag til statsbudsjett 2026 sikre et rikt og tilgjengelig kulturliv?
Når samfunnet blir mer splittet, trenger vi flere steder som holder oss sammen. Derfor er ikke et rikt og tilgjengelig kulturliv bare et ideal, men en demokratisk nødvendighet.
Foto: Julie Hrnčířová
I de siste budsjettene har omtalen av kulturen som samfunnets infrastruktur vært fyldig, men økningene i bevilgningene minimale – og ofte spist opp av prisvekst. På papiret kan budsjettene se stabile ut. I realiteten møter vi et kulturliv som må gjøre mer med mindre – eller kutte i aktivitet, redusere stillinger og legge ned møteplasser der mennesker møtes på tvers av bakgrunner og meninger
Vi vet at kulturen er noe av det første som kuttes når økonomien strammer til. Telemarksforskning dokumenterer at 44 % av kommunene har kuttet i kulturbudsjettet, og forventer at tendensen vil fortsette og forsterkes i inneværende år. Det kan se ut som nødvendige innstramminger, men er i praksis dyre kutt i fellesskapet og demokratiet.
For når offentligheten polariseres og forskjellene øker, står kulturen igjen som et nødvendig sted for kritikk, refleksjon og fellesskap – på tvers av erfaringer og ståsteder. Den bygger forståelse, tillit og tilhørighet, og er en naturlig del av løsningen på mange av utfordringene vi står i.
Prioriteringer bak hver budsjettlinje
På onsdag legger regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2026. Da ser vi om kulturens rolle igjen bare blir stående i teksten, eller gjenspeiles i kapittelbevilgningene– og hvilke prioriteringer som faktisk ligger bak. For det er her det avgjøres hvem som får mulighet til å skape, delta og bli hørt i kulturlivet.
Et statsbudsjett som øker uten å rette opp skjevheter i representasjon, kjønnsbalanse og geografisk fordeling, vil ikke gi oss et mer mangfoldig kulturliv. Store kulturinstitusjoner, publikumsfavoritter og nye prestisjebygg alene kan ikke favne bredden av meninger, perspektiver og ytringer i samfunnet. Skal kulturlivet være speile befolkningen, må også bredden i feltet løftes.
Også språket vårt setter premissene for kulturpolitikken:
Vi bruker ikke penger på kultur – vi investerer i den. Og investerer vi i et mangfoldig kulturliv, investerer vi i fellesskap, kritisk tenkning og reell ytringsfrihet. Det forebygger utenforskap og bygger tillit. Det er både samfunnsberedskap og en demokratisk nødvendighet.
— Joakim Aadland, daglig leder i Balansekunst
